3. Generelle føringer ved behandling og vurdering av søknad om assistert befruktning

Henvisning til behandling med assistert befruktning bør inneholde relevante medisinske og psykososiale opplysninger om kvinnen eller paret.

Det er lege ved virksomheten som tilbyr assistert befruktning som avgjør om det skal gis tilbud om behandling, jf. bioteknologiloven § 2-6. Gjennom den innledende samtalen skal pasientene få grundig informasjon om behandlingen, og det er viktig at kvinnen/paret forstår hva behandlingen innebærer.

Legen skal ta stilling til om et par som søker om assistert befruktning er gift eller samboere i et ekteskapsliknende forhold.

Med samboere i ekteskapsliknende forhold siktes det til at samboerskapet skal være av en viss stabilitet, og forarbeidene har antydet 3 til 5 års varighet. Det understrekes at et forholds stabilitet ikke alltid kan utledes av antall år paret har bodd sammen. Forholdets stabilitet vil være et moment i vurderingen av om assistert befruktning skal tilbys, se Ot.prp. nr. 64 (2002-2003) pkt. 2.4 (regjeringen.no).

Ekteskapsloven regulerer nærmere vilkår for ekteskap. Det framgår blant annet av ekteskapsloven § 3 (lovdata.no) at det fra 1. januar 2025 er forbud mot ekteskap mellom nære slektninger. Se nærmere om begrunnelsen for dette forbudet i Prop. 99 L (2023–2024) (regjeringen.no) og Innst. 427 L (2023-2024) (stortinget.no). Begrunnelsen for forbudet vil også være relevant ved vurderingen av samboere.

Legen skal videre ta stilling til om en kvinne er "enslig", jf. bioteknologiloven § 2-2 (lovdata.no). Ifølge bioteknologiloven § 2-2 om samlivsform, er det kun søkere som bor alene som regnes som enslige. Se nærmere om vurdering av enslige i kapittel 3.5.1.

Søkerne bør få informasjon om hva som er formålet med den psykososiale vurderingen, hvordan den foregår og hvilke temaer som blir tatt opp, se kapittel 3.5. Informasjonen bør tilpasses den enkelte. Søkerne bør også få informasjon om at legen, ved tvil om omsorgsevne, har mulighet til å innhente informasjon fra andre instanser, forutsatt at søkerne samtykker til dette. Slikt samtykke bør innhentes i forbindelse med den innledende samtalen.

Se kapittel 3.5 om vurdering av egnethet for nærmere veiledning om faktorer som kan ha betydning for egnethet og omsorgsevne.

Søkerne må ha innhentet barneomsorgsattest og fremlegge denne. Ved eventuelle anmerkninger på barneomsorgsattesten må disse avklares nærmere (se kapittel 4 om vurdering av anmerkninger på barneomsorgsattesten).

Ved bruk av donoregg eller donorsæd må søkerne få informasjon om at foreldre har plikt til å informere barnet om at det er blitt til ved hjelp av egg eller sæd fra donor.

I den innledende samtalen bør legen avklare kvinnens/parets innstilling til å fortelle barnet at det er blitt til ved hjelp av egg- eller sæddonasjon. Dette bør tillegges stor vekt i helhetsvurderingen.

Barn har rett til å få informasjon om donors identitet når de fyller 15 år.[1]. For å kunne benytte seg av denne retten er det en forutsetning at barnet vet at det er brukt donor. Foreldre har plikt til å fortelle barnet at det har blitt til ved hjelp av egg- eller sæddonasjon, slik at barnet selv kan velge om hun/han vil ha informasjon om donors identitet.

Legen skal informere kvinnen/paret om fra hvilken alder barnet vil kunne få opplysninger om donors identitet. Legen bør videre informere om at det er barnet selv som bestemmer hvis og eventuelt når hun/han ønsker informasjon om donors identitet. Legen bør også informere kvinnen/paret om at donor kun har samtykket til at det er barnet som skal få denne informasjonen.  

[1] Ved bruk av sæd donert før 1.1.2021 har barnet først rett til å få informasjon om sæddonors identitet ved fylte 18 år, se Rundskriv om assistert befruktning med donoregg og donorsæd kapittel 3.

Søkerne har rett til medvirkning og informasjon, se pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3.

Informasjonen skal være tilpasset søkernes individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte.

Behandlende lege skal så langt som mulig sikre seg at søkerne har forstått innholdet og betydningen av informasjonen.

Opplysning om den informasjonen som er gitt, skal nedtegnes i journalen.

Innhenting av opplysninger om søkerne  

Det er bare opplysninger som er nødvendige for å vurdere omsorgsevnen og barnets beste som kan innhentes. Søkerne vil ha rett til innsyn i opplysningene.

Innhenting av opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt krever samtykke fra den opplysningene gjelder, se bioteknologiloven § 2-6 tredje ledd. Et generelt samtykke til å innhente opplysninger, uten nærmere informasjon om hvilke opplysninger det er snakk om, vil ikke være tilstrekkelig. Søkerne må samtykke konkret til hvilke opplysninger som skal innhentes og hvem/hvor opplysningene skal hentes fra. Samtykket opphever kun taushetsplikten for opplysninger som omfattes av samtykket.

Det er helsepersonellets ansvar å gi tilstrekkelig informasjon slik at søkerne forstår hva samtykket innebærer.

Det bør være i søkernes interesse at legen får et best mulig grunnlag for å treffe beslutningen. Manglende samtykke til innhenting av informasjon kan føre til at legen ikke får et godt nok grunnlag til å treffe en beslutning.

Legen må også i etterkant informere søkerne om hvilke opplysninger som er mottatt og fra hvem.

Bioteknologiloven og forholdet til GDPR (personvernforordningen) er nærmere omtalt i Prop. 34 L (2019-2020).

Taushetsplikt og opplysninger til samarbeidende personell

Hovedregelen om helsepersonells taushetsplikt fremgår av helsepersonelloven § 21. Taushetsplikten gjelder alt helsepersonell som yter helsehjelp. Det er videre etter helsepersonelloven § 21a forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift.

Taushetsplikten gjelder også mellom helsepersonell. Utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell kan kun skje når det er nødvendig for behandling og oppfølgning av pasienten, jf. helsepersonelloven §§ 25 og 45, dersom pasienten samtykker, eller hvor det foreligger annet rettslig grunnlag for å gi slik informasjon.

Det må foretas en konkret vurdering av nødvendigheten av formidlingen og hvilke opplysninger det er behov for å utlevere i den konkrete situasjonen.

Se for øvrig om helsepersonelloven § 25 og opplysninger til samarbeidende personell i Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven med kommentarer.

Samarbeidende helsepersonell kan for eksempel være helsepersonell i andre avdelinger, i andre sykehus eller helsepersonell utenfor sykehuset eller i andre virksomheter som samarbeider om helsehjelpen til den konkrete pasienten. Også andre enn helsepersonell kan være samarbeidende personell i den grad de samarbeider med helsepersonell om å yte behandling til pasienten.

Rammene for taushetsplikt ved utveksling av informasjon mellom helsepersonell er omtalt i Helsedirektoratets veileder om taushetsplikt og opplysningsplikt. I denne veilederen er det under punkt 1 lenket til konkrete eksempler, se dokumentet Når taushetsplikten utfordres. Her omtales taushetsplikt i dialogen mellom helsepersonell i punkt 4.10.

Samtykke til behandling

Behandlende lege skal også påse at det foreligger gyldig samtykke før behandlingen starter og før hvert behandlingsforsøk, se bioteknologiloven § 2-5 annet ledd og pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 om Samtykke til helsehjelp.

Når behandlingen skjer ved bruk av egg fra kvinnen som er befruktet med donorsæd, og kvinnen har fått ny ektefelle eller samboer, skal samtykke til behandling gis av kvinnen og hennes nåværende ektefelle eller samboer. Det kreves ikke samtykke fra tidligere ektefelle eller samboer, heller ikke dersom kvinnen skal bruke egget til assistert befruktning som enslig, se bioteknologiloven § 2-5 tredje ledd.

Dokumentasjonsplikt

Helsepersonelloven kapittel 8 stiller krav til dokumentasjon av helsehjelpen, inkludert krav til form og innhold i pasientjournalen. Formålet er å sikre at journalen oppfyller sin funksjon som redskap for ytelse av forsvarlig helsehjelp, og som dokumentasjon til bruk i tilsynssaker, erstatningssaker og lignende.

Kravet til form og innhold i journalen er ytterligere presisert i forskrift 1. mars 2019 nr. 168 om pasientjournal (pasientjournalforskriften).

Når den som yter helsehjelp innhenter faglige råd fra annet helsepersonell i en situasjon hvor det ikke etableres noen pasientrelasjon mellom pasienten og det rådgivende helsepersonellet, må den som er ansvarlig for å yte helsehjelpen dokumentere hva de innhentede rådene går ut på, dersom de er relevante og nødvendige for den videre helsehjelpen. Se Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven med kommentarer, pkt. 8 om dokumentasjonsplikt.

Den psykososiale vurderingen vil i hovedsak være en vurdering av om paret eller kvinnen er i stand til å gjennomgå behandlingen og senere gi barnet en trygg oppvekst. Det skal legges vekt på søkernes omsorgsevne og hensynet til barnets beste, se bioteknologiloven § 2-6 første ledd. For de fleste som søker om assistert befruktning, vil det ikke være tvil om at omsorgsevnen er god nok til å ivareta et fremtidig barn. I noen tilfeller er det imidlertid nødvendig å avklare omsorgsevnen nærmere før beslutningen treffes.

Legen skal foreta en helhetlig vurdering av hvorvidt kvinnen/paret er egnet som foreldre.

Omsorgsevne avhenger av en rekke personlige egenskaper, men også av omgivelser, nettverk og livssituasjon.

Ved å identifisere ulike sårbarhetsfaktorer kan legen vurdere om disse til sammen eller hver for seg utgjør en risiko for vurderingen av omsorgsevne og hensynet til barnets beste.

Legen må selv, ut fra egne kvalifikasjoner og kompetanse, vurdere når det er nødvendig å innhente spesialkompetanse til hjelp i den konkrete vurderingen. Slik kompetanse kan for eksempel være psykolog, psykiater eller sosionom.

Vurderingen av om en enslig kvinne er egnet til å være forelder skal i utgangspunktet være den samme som ved vurdering av par. Det er søkers omsorgsevne og hensynet til barnets beste som står sentralt i en slik vurdering.

Den psykososiale vurderingen bør i størst mulig grad være lik for par og enslige, men vurderingstema kan vektlegges ulikt ut ifra den enkeltes situasjon. Dette gjelder spesielt vurdering av den ensliges kvinnens sosiale nettverk.